FRANS OG KLARA Noe av det mest særpregede ved Frans' og Klaras liv var den takknemligheten til Gud, som gjennomsyret hele tilværelsen deres. De mistet aldri evnen til å undres, og både livene deres og skriftene deres er fylt av lovprisning og takk til Gud for skaperverket. De så på sine liv, og alt liv, som Guds åndedrett, verd å elske og pleie med den dypeste ærbødighet.
Kort tid før han døde, fullførte Frans sin berømte "Skaperverkets høysang", også kjent som "Solsangen": Allerhøyeste, allmektige gode Herre,
din er all lov, pris, ære og all velsignelse...
...Lovet være du, min Herre, med alle dine skapninger,
især herr broder sol
for han er dagen, og ved ham gir du oss lys.
Og han er vakker og strålende med stor glans.
Av deg, allerhøyste, er han et bilde...
...Lov og pris min Herre
og takk ham og tjen ham i stor ydmykhet. I sitt testamente takker Klara for alt hun har opplevd i livet: for kallet, for søstrene, for Frans og den "Livsformen" han ga dem, for Kirken og for almissene de mottar fra andre mennesker. Hun takker ikke bare for livet, men også for den legemlige døden, som hun ser som en gave som bringer henne til den endelige fullkommenheten i Kristus. Klaras ord på dødsleiet, bevarte av en av søstrene, var fylt av takknemlighet og undring: Gå fram uten frykt, for du vil ha et sikkert vern på din ferd.
Gå fram, for han som skapte deg, har velsignet deg.
Han har alltid tatt vare på deg, slik en mor tar vare på sitt barn,
og elsket deg med en oppriktig kjærlighet.
Velsignet er du, o Herre, som har skapt meg!
I en tid som i så stor grad preges av tungsinn og håpløshet, kan vi kanskje lære å gjenvinne den inderlige gleden som så helt og full gjennomsyret Frans og Klara. Hemmeligheten bak hennes kontemplasjon var et takknemlig hjerte - og dette er en hemmelighet vi alle kan dele.
 Som Frans' og klaras etterfølgere i dag, lever vi så enkelt som vi kan slik at vi kan stole på Guds kjærlighet til oss og sette pris på undrene i Hans skaperverk.
"Jorden er fylt av himmel
og hver minste busk satt i brann av Gud,
men bare den som ser, tar av seg sine sko..." FRA DOKUMENTER FRA FRANS' OG KLARAS EGEN TID.  Frans:
Når brødrene hogde trær, forbød han dem å kutte ned hele trestammen. Dermed kunne det være håp om at den skjøt nye skudd. Han påbød gartneren å la utkantene av hagen stå urørt, slik at de grønne vekstene og alle blomstene kunne forkynne skjønnheten til all jordens Far... Til og med mark elsket han. Derfor plukket han dem opp fra veien og satte dem på et trygt sted, så de ikke skulle bli knust av føttene til de forbipasserende... For at biene ikke skulle forkomme av sult gjennom den kalde vinteren, befalte han at honning og den fineste vin skulle settes ut til dem... Vi som var med ham, så ham alltid slik: full av inderlig glede over alle skapninger, der han gikk og rørte ved dem og så på dem. Det virket som om hans ånd ikke lenger var på jorden, men i himmelen."
Klara:
Når Søstrene måtte gå utenfor klosteret, "minnet hun dem om å prise Gud når de så vakre trær, blomster og busker; og, likeledes, alltid å love Ham for alle ting når de så mennesker og dyr."
 "Vi må være varsomme med alt som står i knopp.
Vår Skaper lot ikke tanken på Golgata
hindre morgenstjernen i dens først sang."
|
